Hmm...Livet går videre ja...men det henger jo alltids noe igjen, og det som henger igjen gjør som regel vondt, iallefall i starten.
Men, kan man virkelig være venner etter ett brudd eller vil restene av alt som var for alltid følge etter.
Det er jo ikke med glede man første gang ser den andre med en annen.Selv om det eneste man, i noen få "heldige" tilfeller, vil er jo at den andre skal ha det bra. Men følelsen av: det mennesket der klarer og er ting på områder jeg ikke var bra nok, steder der jeg ikke nådde fram. Tror jeg, er en av de verste.
Så er det nå så lurt å bli glad i noen på nytt? Vil jeg strekke til denne gangen? Hvorfor prøve og feile igjen, når det er så mye som står på spill?
Hva gjør man da, når en ny person får deg til å slutte å tenke og føle det vonde, men det vonde ikke forsvinner når man er alene. Når man føler at man burde sovet og glemt alt. Er det rettferdig og trekke en anne person inn i dette følelseskaoset?
Ville man tatt en "eternal sunshine of the spotless mind",og slettet alle minner om man hadde mulighet?
Hvem vet, jeg vet bare at det frister.
2 comments:
*syns det er koselig å lese bloggen til Kristina, selv om det noen ganger er litt trist* :-) Ville bare si ifra at jeg noen ganger snoker litt på livet ditt, og håper det er i orden.
Linn
Takk, det er helt i orden,skriver for at det skal leses : )
Post a Comment